Søk
  • Jon Arnesen

Om Digitale Skiver Og Støvsugere

Oppdatert: jan. 27


Jeg fikk forleden en forespørsel om å anmelde ei plate, ei skive. «Plate»! «Skive»! Siden jeg ikke kunne se minste spor av noe plate, oppfattet jeg det som mas.

Det endte med at jeg ba kunstneren slutte å bruke termen «skive». Det var nok ment som et hjertesukk, men jeg tok spørsmålet jeg fikk til svar på alvor, «Hva skal vi kalle det da?».

Det er tydelig på mange måter at MP3-tidsalderens kollektive digital kompetanse er satt 30 år tilbake. Mitt svar ble godt og vel et blogginnlegg, her littegranne redigert:

«Den beste musikken til… i dagens episode: Støvsuging!»

Skive og plate er et fysisk format. Dere har gitt ut album for kun digital distribusjon. Altså ikke skive eller plate eller kassett. Ei heller «digitalplate», altså fysisk plate med digitalt innhold. «Album» er det rette ordet.

Å be om å få en plate anmeldt er helt i orden. Filer er noe helt annet. De må forventes å ikke kunne oppføre seg som audio. Altså lyd. Bare som fi-fi-fi-filer.

Dessuten mangler det ganske mye i selve innpakningen og derfor informasjon (se for eksempel illustrasjon på https://www.musikk.media/2018anm38kitfai).

Dessuten mangler denne «løse» musikken adressat: Det mangler ethvert tegn på å skulle være annet enn bakgrunnsstøy. Det digitale domene er så fullt av kluss, at skal man bruke annet enn plater som CD, SACD, BD og DVD til å avspille musikkfiler, må man forvente at det skjer så mye feil, at det ikke gjør noe om man bruker musikken til å vanne ut lyden av for eksempel støvsuging, hundeglam, oppvask, å kjefte på hverandre, eller å prøve å kaste ut noen som er for full til at det er noe trivelig å feste sammen med.

Bakgrunnsstøy Grand Prix

Det hadde kanskje vært verdt en anmeldelse. «Den beste musikken til… i dagens episode: Støvsuging!». Det blir vel framtidens musikkjournalistikk dersom mp3-industrien og radio har rett i at 1,4 millioner nordmenn tar feil, siden «ny forskning viser at» 75% av alle nordmenn (altså de øvrige 4 millionene) foretrekker å ha musikken som bakgrunnsstøy. Dermed ble tydeligvis det viktigste i «musikkens verden» å nekte et marked (!) av 1,4 millioner norske etterspørrere, som vil kjøpe og beholde musikken og lytte på den uten verken støvsuger eller di-di-di-digitale glipp-ipp-ipp-er, den minste flik av et tilbud.

De føler faktisk skam over betalingsviljen blant dumme tullinger som ikke oppfører seg som folk — altså driver med hometaping og fildeling og andre tyverier fra hollywoodske aksjeutbyttemajoritetsinvestorer — men heller vil kjøpe og betale. Et album på CD har kostet 150 kroner fra og med april 1985 og til og med (ser på klokka) «pipp», sånn cirka nå, men mange går faktisk med på å betale mellom 200 og 450 kroner for et album på vinyl, fordi de vil ha det, selv om de i tillegg betaler 300 kroner i måneden for Tidal HiFi/Master. Eller Spotify, som man like gjerne kan høre på i bilen, på bussen, der man går foran trikken, i støvsugeren, på radio.

Det er altså viktig å holde tunga rett i munnen:

Album er et knippe låter som er satt sammen til et produkt som består primært av lyd, type åndsverk (som er europeisk, mens det på amerikansk heter «privat eiendom»). En del av album-definisjonen er at låtene/sporene leveres i en bestemt rekkefølge på egnede formater, det være seg plate, kassett, og en rekke digitale formater, som for eksempel CD (compact disc digital audio), USB, streaming-tjenester, nedlastingstjenester.

De sistnevnte består gjerne av filer som er programmert (tagget) slik at gitte avspillingsprogramvare/-apper vil «ta dem inn» i albumets rekkefølge. Ofte lykkes også programmererne å levere opphavsmennenes åndsverk uten å ødelegge dem på mer enn et par håndfull måter.

Et eksempel på slik skade som er svært utbredt er den manglende kompetanse til å få låter som henger sammen til å avspilles uten at den ene låten avbryter lydstrømmen fullstendig i noen sekunder for å tillate at den påfølgende låtens data begynner avspilling.

Å klippe musikken istykker

Dette klusset var faktisk lenge en standard på CD-avspillingsutstyr, siden noen fant ut at de kunne lage en laserleser som ikke krevde at det ble betalt royalties til Phillips, men slik at man likevel kunne kalle maskinen den var plassert i for «CD-spiller». Dermed kunne man overlate til betalende kunder å oppleve compact disc digital audio som mer eller fullstendig ødeleggende ved avspilling av kjøpt og betalt musikk på lydbærer type CD — for eksempel Jean-Michel Jarre Oxygen og Equinox med avbrudd mellom hvert eneste spor.

Dette ble det slutt på etter at Phillips’ patentperiode utløp, og det ikke lenger var litt dyrere å kopiere den originale datarekkefølgen som krevdes for å få chippene til laserleser og digital/analog-converter til å spille av slike åndsverk i uskadet stand.

Nå er vi altså satt 30 år tilbake i den digitale utviklingen ved innføringen av noe så forvirrende og kompetanseutslettende som digital distribusjon av musikkfiler (og mp3-støy). Drepen for folk som foretrekker å høre på musikk uten støvsuger.

Jeg venter forøvrig fremdeles på at folk som ikke slipper albumene sine skal slutte å invitere til slippkonsert, og begynne å invitere til opplastingskonsert.

Enn si, å heve den digitale kompetansen fra null og niks til 0 og 1.


41 visninger

Musikk.Media er et web-tidsskrift av © Norsk Musikkalender Jon Arnesen

Organisasjonsnummer NO. 996 093 263

— norsk@musikk.media —

— (+47) 988 76778 —